At en 12kilos hårball kan lage så mye liv og ståhei kan fremstå som et under, men det er den hele, fulle sannhet. Et liv som cockereier betyr et liv som energikanaliastor – man må kanalisere cockerenergi i alle retninger, fortrinnsvis til gode formål. En cocker trenger masse stimuli – både fysisk og psykisk. Rasen er opprinnelig en jakthund, og selv om den over tid har blitt splittet i en ”jakt-type” og en ”utstillings-type” er det mer enn nok jakt i sistnevnte! Cockeren trenger å løpe mye og tenke mye. Det betyr at man må mosjonere den mye, løpe, jogge, sykle, gå, gå på ski – hva som helst.
 

 
Med andre ord ingen sofahund! Cockeren er veldig smart, i visse tilfeller litt for smart. Den elsker utfordringer av alle typer og hvis man som cocker-eier ikke lager slike utfordringer går cockeren på jakt selv, og den kan finne på det utroligste; lære seg selv hvordan man åpner dører, hvor i kjøleskapet leverposteiboksen er (og dermed også hvordan man åpner kjøleskapet), hvilke sko som er laget av lær (ikke billigskvip, men skikkelig kvalitet!), at dorullen kan rives i fillebiter, at lokket på søplekassen kan åpnes, you name it. Cockeren er ikke kresen på hjernetrimmen sin. En tur der man øver på å gå pent, eller en enkelt liten ”sitt-dekk-gilabb”-seanse gjør gjerne susen, men man kan tøye strikken i det uendelige. Cockeren er utrolig ivrig på å lære, og med de rette metodene få til de utroligste ting. Triksetrening, agility og lydighet, foruten sportrening og annet nesearbeid er ypperlige aktiviteter for cockeren – og den gjør det med konstant logrende hale! De aller fleste cockere elsker også vann så apportering av baller, pinner og andre festlige objekter kan gjerne bli en evighetsmaskin.



Når jeg skulle kjøpe min første cocker spaniel så skulle det vise seg å være store problemer med å finne en seriøs oppdretter som hadde rasens beste i bakhodet. De fleste hadde en tispe og tok bare en hanne inærheten, og denne hannen brukte de på alle sine tisper på alle kullene. Tviler på at denne hannen matcher alle tispene så perfekt at det bedrer rasen. Om de er stilt på utstilling eller ei har heller ikke noe å si. Nei, for da må jo pelsen være bra. De skal jo bare lage familiehunder. Kanskje lurt at familiehundene er kynologisk bra og ikke minst friske. Øyelysing og Optigen testes det er det slett ikke alle som vet hva er. Bærere av sykdom er det ikke så farlig om vi lager. FN testing er det vel bare svenskene som bryr seg om har jeg intrykket av. Jeg hadde lenge lyst på en sjokoladefarget, men de valpene som var planlagt der holdt slett ikke mine kriterier. Når jeg først skal kjøpe meg en valp, med et håp om at den er frisk og pen nok til å bli stamtispe her. JA da er det en selvfølge at jeg må ha et mest mulig topp utgangspunkt.



Litt frustrerende er det også at for å kunne komme på spanielklubbens oppdretterliste så må man allerede ha hatt tre kull som tilsvarer klubbens avlskriterier... Hadde vel fått en bedre oversikt over seriøse oppdrettere om du fikk stå på lista fra første kull. Ellers så får man en god blanding av seriøse og useriøse oppdrettere på Finn.no For du må jo selge tre kull på "det åpne marked" da er det vel ikke så atraktivt å stå på en oppdretter liste eller ei? Da har du jo "klart deg på egenhånd" over mange år.



En cocker spaniel er ved første øyekast en bedårende liten hund, men man må ikke glemme at det befinner seg seg en ”større” hund med både vilje og temperament inni denne kroppen.
Cockeren er av natur en intelligent hund, som viser stor hengivenhet overfor sin eier. Dressurmessig har rasen et mildt temperament, og er derfor lett dresserbar. Dette forutsetter at det startes tidlig, og at det trenes på riktig måte.



Engelsk cocker spaniel er en rase som skal være åpen og positiv, men mange spør seg om dette er en barnevennlig hund. Vel, det er ganske helt opp til barnefamilien!! DET FINNES IKKE NOEN BARNEVENNLIG HUND, MEN DET FINNES HUNDEVENNLIGE BARN!! Har man små barn og ikke er vant med hund, bør man vente til barna er gamle nok til å respektere hundens grenser. Dette gjelder alle hunderaser!!



For noen hundre år siden fantes det spanieler over alt i England. Hundene ble delt opp i gruppene vannspanieler, setting spanieler som er opphavet til setteren, og springing spaniel som er opphavet til både cocker, springer og field spaniel.



Fram til 1700-tallet var alle jakthunder klassifisert som land- eller vannspaniel, etter hvilket arbeid de var best i. Vannspaniel omfatter irsk og engelsk vannspaniel. Engelsk vannspaniel er i dag utdødd. Landspanieler ble delt i grupper, slik at de større etter hvert ble utviklet til settere og retrievere. De små rasene beholdt spaniel-navnet sitt. På 1800-tallet var alle spaniele gruppert under navnet field spaniel. Navnet "cocker" ble brukt for første gang på en hundeutstilling i Birmingham i England i 1859. Cockere ble dog utstilt som field spaniel til 1892, da delingen mellom cocker spaniel og springere ble foretatt. Spanielen ble delt inn i grupper etter vekt. De større ble kalt sprigere, mens de under 11,3 kg ble kalt cockere.



Etter hvert ble disse gruppene ytterligere delt opp, og cockeren fikk navnet fra woodcock - rudge på norsk (en type snipe-fugl, se bildet til høyre) som var det vanligste viltet cockeren ble brukt på. De første cockerne var ganske tunge og lavbeinte, men på begynnelsen av 1900-tallet gikk Richard Loyd i gang med oppdrett. Hundene hans vant stort sett alt, også den største hundeutstillingen i England; Crufts. Rasen ble godkjent i 1892 og etter suksessen til Ware kennel ble cockeren populær over hele verden.


Tross sitt blide vesen er cockeren en robust og fremragende jakthund. Når cockeren søker i et terreng foregår det med stor iver og jaktlyst. Rasen er pågående og modig i all slags terreng og arbeider like godt i vann som på land. Dens størrelse setter visse begrensninger for hvor stort vilt den kan apportere, men en trenet hund kan godt jakte f.eks fasaner, ender og harer.
 
De fleste kjøper cockeren som familiehund. Størrelsen gjør at det er en praktisk hund og handtere, både i hjemmet, men også og ha med på evt. besøk, reise osv. Cockeren er en kjælen og kontaktsøkende hund som trives aller best når den får være sammen med sin familie. Den er full av livsglede, noe som kan sees på den evig logrende halen.



Den har bruk for både fysisk og mental trening, og er generelt en hund som må få bruke sin nese mye. Lag evt. små sporoppgaver for å stimulere dette og la gjerne hunden løpe løs under gåturen. Det er veldig viktig at cockeren blir aktivisert, og også får lov til å bruke innsiden av hodet. Det finnes mange forskjellige former for trening som cockeren egner sig fremragende til. Bl.a lydighet, sportrening, jakttrening, agility m.m.

Ensfargede
Sort er dominant over alle ensfargede. Er en av foreldrene sort, har hver valp 50 % sjanse for å bli sort. Sjokolade er relativt nylig utviklet. Pelsen kan ha en tendens til å bli ullaktig.
Sobel er en skjelden farge, som kan finnes i helt lyse varianter til helt mørke. Den helt lyse sobelfargen betegnes ofte som rød eller krem, mens den mørke som sortsobel. Sobel er et eget gen som kan påvirke alle farger.
 

 
Tofargede
Tofarget pels består av hvit og en annen farge. Roan finnes i sort, oransje, krem, rød og lever. Ticks er små fargeflekker på ellers hvit pels. Roan og ticks kan kombinere. Tofarget pels er faktisk eldre enn ensfarget, og eksisterte lenge før cocker spanielen ble anerkjent som egen rase. Tricolor kan bestå av blue eller lever roan og tan, eller sort eller lever mixed og tan.
 
Cockerens pels omtales og klassifiseres som ensfarget eller flerfarget. Blant de ensfarede er svart, sjokolade (lever), rød og krem (oransje kalles også rød). Sort med tan (sort med lysebrune flekker over øynene, rundt munnen, på potene, i ørene og rundt analåpningen), der tan skal utgjøre mindre enn 10 %, og lever og tan kalles også ensfarget. Flerfarget er to eller flere avgrensede farger, der én er hvit. Undergrupper er ticked (flekket), roan (skimlet), mixed (tofarget) og tricolour (trefarget). En flekkete pels er hovedsaklig hvit, med én eller to farger i pelsen. En skimlet har mer farge enn flekker, der det hvite og det fargede går mer eller mindre over i hverandre. Tofarget har to atskilte farger, der den ene er hvit. Trefarget har tre ulike farger, blandet eller flekket.

Kjøper man cockeren i den tro at den vil avfinne seg med å ligge i sofaen dagen lang risikerer man og få en problemhund. Cockeren har det best, hvis den får mulighet til at arbeide sammen med sin fører og i fellesskap løse forskjellige oppgaver. På denne måten styrker man også sitt eget lederskap og unngår lettere div. adferdsproblemer. Går man med tanker om å kjøpe en cocker er det viktig at man tar pelsen med i sine overveielser. Rasen har en lang silkeglatt pels som krever en del pleie. Hunden skal børstes igjennom flere ganger ukentlig. Gjør man det unngår man floker og ”filttepper” i pelsen.