"Det første man ser når en leonberger er selvfølgelig størrelsen, fargen og pelsen. Deretter legger man merke til ansiktsuttrykket, de godmodige øynene, det majestetiske hodet, de kraftige kjakene og man er overbevist om at dette er en snill, godhjertet skapning, som ikke er til å tulle med om den skulle bli sinna. Men dess lengre man lever med rasen, desto mer overbevist blir man om at det ikke er det imponerende ytre som er det mest spesielle med hundene. De er vakre og myke og snille, men de har så mye, mye mer innenfor alt det der.

 



Leonbergeren er en stor og til tider en svært livlig hund, som ikke stresser seg opp unødig, men har en enorm vilje til å ta det med ro. De kan trives like godt med å ligge i et hjørne under skrivebordet sammen med eieren på jobb, som å følge med i bilen, eller få bli med på tur i skog og mark.

 



De har veldig lett for å kople av, samtidig som de er meget livlig og leken. De kan oppføre seg helt korrekt på jobb, men leke som en barnslig valp når de kommer hjem. De har ikke overdrevent behov for mosjon, eller sysselsetting så lenge de får følge sin familie. Egentlig så er vel dette , og alle andre hunders største behov, det å få være med sin familie, flokken.Den liker ikke å være ensom innestengt i en leilighet eller i en hundegård. De liker heller ikke å være ensomme ute på gårdsplassen, da kan de lett begi seg ut på egne eventyr, om gjerdet er for lavt..., eller ikke finnes! 

 


 


Leonbergeren er utpreget glad i mennesker, både barn og voksne, både de som tilhører familien, og fremmende. De har en enorm stressterskel, den typiske leonbergeren tar alt som det kommer, og til og med på en bråkete ukjent plass klarer den som oftest fint. Kansje beror det på tilliten til eieren, eller så har den enormt med selvtillit. 

 


Intelligensen og selvstendingheten gjør at de lærer seg raskt det man ønsker, men de har ikke stor lyst til å følge slavisk denne lydigheten bare for at eieren vil det. De har en sterk og utpreget egen vilje, og kan være meget sta, noe som kan gjøre de til besværlige individer om deres eiere ikke lykkes i å etablere seg som overordnede ledere.

 



De er meget følsom for eierens sinnstemning, og de er flinke til å "overtale" sine mennesker så de får det som de vil. De er også flinke til å løse problemer på egen hånd, enten det er et problem eieren har gitt dem for intellektuell stimulans, eller om problemet er at de er innestengt og gjerne vil komme ut og gjøre noe helt for seg selv....

Tispene virker å ha noen porsjoner mer selvstendighet og intellegens. De lurer ut det beste av alle kaker, mens hannene forsøker å sno ihop alt på en gang, for å si det sånn. Hannhundene kan dessuten virke noe mer besværlig, for de blir meget store, sterke og de har sterke drifter! Ofte er de også mer lekne og enda mer kosete enn tisper.

Leonbergerene er meget gode svømmere, og bryr seg ikke om at vannet er kaldt. Den har en drift til å oppsøke vann året rundt, og hvilket som helst vann duger, bare det er vått. Derfor er det også morro å utføre vannarbeid med en leonberger.

Respektløsheten for vann gjør at den kan hoppe ut , gjerne jagende etter en fugl, og bryr seg ikke om at eieren som står på stranden og får hjertestopp... En annen ulempe er at de ofte blir veldig våte, både på planlagte gåturer, og på egne utflukter..., gjerne også med leir eller det som verre er.

Leonbergeren er nesten totalt ufølsom for kulde, snø og regn. Dog er de ikke polarhunder! De løper ledig i 12 timer i strekk om de har motivasjon nok. De er modige, så modig at de ikke tviler på å utføre de mest skremmende eller farlige handlinger om de vil.

 



De har ekstremt godt syn og luktesans. De er skikkelige spor og ettersøkshunder, og imponerer ofte jaktfolk med sitt nøyaktige, sikre og til tider raske blodsporsarbeid, hvilket de de synes å ha et naturlig talent for. Ulempen er at de individer som har jaktlyst er veldig raske til å finne et bytte som er jaktbart.

Tro ikke at de ikke er raske og utholdende nok, de er ekstremt utholdende og løper de fleste bytter i senk. Jaktlyst er ikke ønsket, det vil si de egentlig ikke skal ha jaktlyst. Dog er det en normal egenskap hos alle hunder. Og leonbergeren er en påfallende normal hund egentlig, men med litt ekstra krydder.

Luktesansen, intelligensen og de sterke framføttene med svømmehud og sener mellom tærne gjør dem til dyktige lavinehunder. De elsker å grave. Det kan også føre til en del ulemper. Det man graver ned i sin have, kommer gjerne opp igjen- tulipanløker, rosenbusker, poteter o.s.v., og hullene blir ofte store og dype! Husk dette ved en eventuell bygging av hundegård, de graver seg gjerne under gjerdet, eller de kan klatre over!

 


Utholdningheten og styrken gjør dem også til dyktige trekkhunder, men regn ikke med for mye fart. Derimot er vekten ikke noe problem, de drar langt og tungt, men her igjen gjelder det å holde motivasjonen oppe. De kan også lett bære 10-15 kilo i kløv. De har sterk flokkfølelse og fungerer ofte utmerket ihop med andre dyr, om de er oppvokst med å gjøre det.

Leonbergeren er ikke en letthåndterlig hund. Samtidig kan ingen annen rase sies å være mer tilpassningsdyktig og samarbeidsvillig. Altså en kjempe i hundeverdenen som kan bli stueren på et par dager, kan sitte pent, lukte seg til og grave fram mennesker begravd under tonnvis av snø, redde druknende. bogsere robåter, gjete sauer, jage elg, rådyr og grevling, være vakthund, lære barn å gå, trene og konkurere samtlige bruksdisipliner samt agility, rømme og være borte i flere dager og bli kjempeglad når eieren dukker opp og henter den, plukke egg i et hønsehus, kjøre i traktorskopen, sitte på et høylass, leke med hester og kuer.

 



Åpne dører, høre mus springe under sneen..., men kan være steindøve i neste øyeblikk, og de kan ta første premie på viltspor første gang de forsøker. En slik hund må ha en hjernekapasitet som overstiger det normale, og det har leonbergeren. Derfor er den en hund som krever sitt menneske. Og den krever en godhjertet, tålmodig person med fantasi, som er flink til å motivere og som har innlevelse og masse humor!.

Det duger ikke med bare vanlig hunddressur, det duger ikke med ren dominans, det duger ikke å la den gjøre som den vil, og det duger ikke med ren godisdressur. Du behøver slett ikke kjefte og stå i, men du må være sikker i din sak. Du behøver ikke være sterk i armene, vil den dra i vei med deg, gjør den det..., uansett hvor sterk du er i armene. Men du må være sterk i viljen!"

 



Bakgrunnen for Leonberger er en veldig tåkete en, full av mysterier og turbulente historier. Mange ting har blitt skrevet, noen ganger motsagt av andre, og lite bevis har fått for mange av historiene. Det var ikke før begynnelsen av det 20. århundre at kull ble registrert og poster ble holdt. Rasen ble offisielt anerkjent av FCI i 1955.



For å begynne på begynnelsen, vi går tilbake til de tidlige årene av det 19. århundre. I Leonberg, en liten landsby byen 20 km nordvest for Stuttgart i Württemberg (Tyskland) Heinrich Essig ble født i 1809. Han viste seg å være en svært ambisiøs mann, og han ble en svært fremtredende borger, valgt inn i bystyret og besitter en sterk talent for markedsføring og handel.
Hans største lidenskap var for alle slags dyr og hans hus (Schweizerhaus) var mer som en privat liten zoo, med alle typer hunder, rever, kalkuner, påfugler og så videre. Denne kontoen ble skrevet av Essig skapelse av Leonberger.. "Blant sine hunder det var en svart og hvit Newfoundland kvinner (Landseer type) Han krysset henne med en langhåret Barry-hund (St. Bernard) han eide også Han krysset dem for 4 generasjoner, ut krysset igjen med en pyreneisk ulvehund (pyreneisk sennenhund) krysset igjen med en St. Bernard ". Det er imidlertid ikke noe bevis på at dette er i virkeligheten det som ble gjort, og at det var ingen andre hunder involvert.
Essig begynte avl i 1846, som er datoen vi nå tillegger være fødselen av Leonberger.



I en artikkel i "Illustrierte Zeitung", datert 1865 november er det omtale som Essig hadde 17 års avl erfaring. I et annet papir (Illustrierte Handwerkers Zeitung Nummer 10 Jahrgang 1870) Th. Hering skriver en historie om en hundeoppdretter i Leonberg (Essig) hvor Essig hevdet at han hadde blitt avl hunder i ca 20-24 år. I den samme artikkelen, hundene som er nevnt er Leonberger eller Gotthard hund og et bilde ble publisert for å vise leserne hva de så ut.

Store imponerende hundene var svært mye i etterspørselen, og det var år som Essig eksportert mer enn 300 hunder. St. Bernard var veldig mye i favør, men hadde blitt veldig sjeldne. Faktisk, etter en katastrofe i 1855, var det bare ett par igjen på St. Bernard pass. Disse hundene ble krysset med Newfoundland kvinner fra Stuttgart, andre lokale hunder, og engelske oppdrettere krysset dem med Mastiffs for å få en kraftigere hode.



Så det er ganske logisk at noen ganger Leonbergeren ble annonsert som en ny rase med den gamle St. Bernard blod. Vi ser bilder av det som ser ut til å være leonbergere under navnene Berghund, Alpine Mastiff, St. Bernard, Leonhardiner og så videre. Men for å legge til mer forvirring, noen ganger St. Bernards ble presentert med de samme navnene. By the way, ifølge poster ved klosteret på St.Bernard passere det synes at navnet St. Bernard ble brukt for første gang på utstillingen i Birmingham i 1862. Som medlem av byen-rådet Essig var ikke bare i stand å fremme byen Leonberg, men kan også gjøre mye for markedsføring for sine hunder. Ved å donere Leonbergeren til kongelige og andre kjendiser som Garibaldi, prinsen av Wales, kong Umberto av Italia, The Czar av Russland, og keiserinne Elisabeth av Østerrike, ble han veldig godt kjent, og han kunne enkelt selge flere av sine hunder. På et tidspunkt, Empress Elisabeth besatt 7 Leonbergeren.



Det var ganske vanlig at en vellykket forretningsmann ble etterlignet. Siden en skriftlig standard ikke eksisterte, og derfor en kan kalle hver hund en Leonberger, mange flere oppdrettere eller hunde kjøpmenn gikk inn i virksomheten. En velkjent trader i Leonberg var Mr. Burger; Mr. Bergmann fra Waldheim, fremmet hans Caesar i aviser og blader, og Mr. Otto Friedrich, fra Zahna, publiserte hans Berghund Moulon.

Som salg av Leonbergeren blomstret, de offisielle cynologists prøvde å forby disse oppdretterne fra show fordi de mente det var uetisk å produsere hunder bare for pengene.
Noen ganger ting var veldig forvirrende. For eksempel, Mr. Essig skrev i 1882 «Min nevø vil vise tre hunder i Hannover utstilling. Hvis de blir dømt som St. Bernard, Leonberger eller Newfoundland er uten betydning for ham."




Et tresnitt av en hund som heter Cæsar ble publisert i "Der Gartenlaube", 1885. Det var trolig denne Cæsar som fikk en ærespris i 1880 Berlin Dog Show som "langhåret Alp Dog". På en annen utstilling, en engelsk dommer fant ham en fantastisk St. Bernard, mens Dr. Kunzli, en St. Bernard-ekspert, tenkte han å være en vakker Leonberger. I en salgsbrosjyren fra Mr. Friedrich der han gir en beskrivelse av alle raser han selger vi finner etter kapittel 6: "Der Berghund (tidligere St. Bernard)", en pompously ode på Berghund og en fin tegning av Caesar. I kapittel 8 beskriver han i noen få setninger "Der Leonberger eller Böblinger Hund". Selv i det 20. århundre (1908) finner vi en referanse til Leonberger eller Böblinger Hund av den italienske cynologist F. Faelli.

I dag vet vi at det må være flere hunder involvert enn de som Essig hevder han begynte rasen. Moderne genetikk forteller oss at er umulig å skape Leonberger fra de 3 rasene som beskrevet. I gamle bilder ser vi svarte og hvite hunder, svarte hunder, rød eller gul farget hunder - alle sies å være Leonbergeren.



Som sagt før Essig hadde sin lille private dyrehagen. På høyden av sin karriere ble han solgte opp til 300 valper i året. Essig ble hjulpet mye av sin niese Marie, som praktisk talt gjorde alt de kennelwork.
Senere en slektning, nevø Christian Essig, overtok kennel.
Essig døde i 1887. Det var på begynnelsen av 1880-tallet at noen avl reglene ble skrevet av Kull (en maler fra Stuttgart) og en Mr. Boppel fra Cannstatt. Han var en dommer og også en oppdretter av St. Bernard.
Det var etter Essig og Burger i Leonberg døde at de første Leonberger klubber ble stiftet.
Den Leonberger Klub Berlin begynte i 1891 og Klub pels leonberger Heilbronn in1895. Disse to klubbene sannsynligvis ikke eksisterte på veldig lenge, fordi i 1895 "Internationaler Klub pels Leonberger Hunde Stuttgart" ble grunnlagt

The International Club President var Albert Kull og han skapte den første standarden for Leonberger. I 1901 den "Nationaler Leonberger Klub, Apolda (Thuringen)" er også etablert. Disse to klubbene var fortsatt aktive i 1904 da de ble nevnt i Greve van Bylandt "Dogs Encyclopedia". Hvis vi ser på portretter fra denne epoken, ser vi at den typen er bedret som følge av avl regler og skriftlig standard (eller det kan være bare en haug med godt utvalgte bilder.) Typen er mer ensartet og nesten hvite hunder er borte. Leonbergeren var ikke lenger en haug med forskjellige hunder, men en offisiell rase og igjen ganske populær. De gjorde det veldig bra på utstillinger og hadde sine egne spesialiserte dommere. De var ikke ukjent i Holland, Frankrike, Østerrike og Böhmen.




Også i 1901, det var "Internationaler Klub pels Rottweiler und Leonberger, Stuttgart", etterfulgt i 1907/1908 av "Leonberger-Klub Heidelberg". Vår gjetning er at Heidel Club eksisterte før kanskje etter første verdenskrig I. (1914-1918). WW Jeg viste seg å være en ekte katastrofe for Leonberger. Alle skriftlige kilder ble ødelagt, ikke bare fra Apolda klubben, men også fra den internasjonale Klub.
Etter krigen, er det grunn til Stadelmann og Josenhans at vi har våre Leonbergeren i dag. Stadelmann startet fra null med sine avl poster.

De to mennene sporet opp Leonbergeren, noen ganger med ukjente og noen ganger delvis kjente forfedre. De fant ca 30 hunder og med ca 6 gutter og 6 jenter, begynte de avl i 1922/1923. Etter mye hardt arbeid, Leonberger nummer 342 ble registrert i 1927. De grunnla "Leonberger Hunde Club Leonberg" i 1922, men klubben ble omdøpt av Reich i 1933 i "Fachschaft pels Leonberger Hunde" og holdt det navnet før etter WW II (1940-1945). I løpet av denne krigen, avl fortsatte og selv etter krigen var det noen kull. I 1945 var det 22 valper registrert og in1947, 27 ble registrert.

Etter krigen rivalisering rammet. Den "Fachschaft pels Leonberger Hunde" ble omdøpt til "Verein fur Leonberger Hunde" og i 1947 "Club pels Leonberger Hunde" ble etablert. Begge klubbene regnes som den andre en fiende, som var en synd. Folk på begge sider hadde brakt Leonberger gjennom tøffe tider av krig. I femtiårene, den "Verein" ikke lenger eksisterte. Den "Club pels Leonberger Hunde" lagt til "Deutscher" på forsiden av sitt navn i 1948 og er fortsatt sterk i dag.

Etter WW II komiteen ledet av Hans Weigelschmidt som president og Albert Kienzle som sekretær jobbet veldig hardt for å gjenoppbygge rasen. En av de første tingene de gjorde var å revidere den tyske standarden. Den ganske lang (men godt kommentert) standard 1895 ble forkortet. Høyden av hundene ble brakt ned til minst 76 cm. for hanner og 70 cm. for tisper. (Det har tidligere vært minst 80 cm for menn og 70 cm. For kvinner). I 60-årene standard ble igjen revidert og høydene ble nå endret til 72 cm.minimum, og 80 cm. maksimum for menn og 65 cm. minimum med 74 cm. maksimum for kvinner.
Dessverre er dette reviderte standarden ble aldri tatt til FCI, så vi hadde tyske dommerne som ble dømme etter deres standard, og de internasjonale dommere som brukte FCI standard med de gamle høyder. Dette forårsaket noen problemer mellom Frankrike og Tyskland, fordi Frankrike hadde alltid forsvart standarden på 1895.

Etter Weigelschmidt død Dr. Herbstreith tok over som president, og Otto Lehman ble senere sekretær. I 1964 Robert Beutelspacher var ansvarlig for avl poster, og i 1968 introduserte den første europeiske rase-bok. Han ble president for DCLH i 1974, men i mellomtiden hadde oppdaget at det var faktisk 2 standarder. En av de første tingene Robert Beutelspacher gjorde, som president var å ta den tyske standarden til FCI så minst hver dommer skulle jobbe med samme standard. Etter Robert Beutelspacher død i 1991 ble Gerhard Zerle president DCLH.